Så var tiden her igjen. Tiden for å la frustrasjonen, tristheten og alt det andre slippe ut.. 

Til vanlig går det bra. Faktisk. Jeg har det fantastisk med verdens beste venner! Virkelig. Men det er noe utenom, noe jeg ikke kommer i fra. Tar man bort den harde utsiden, den som skjuler alt, og viser at alt er bra, er det likevel noe under. 
Jeg velger å skrive om "den jenta", det er lettere enn å skrive "jeg". Vet ikke hvorfor, men kanskje det har noe med at jeg har vanskelig for å akseptere at jeg faktisk er slik som jeg er. At jeg er ikke perfekt. 

Here it goes;  

Den sterke jenta, hun er ikke sterk, eller kanskje hun er nettopp det. Hun skjuler alt. ALT.
Utsiden: Hun har venner. Hun ler høyt. Hun er ikke redd for noe. Andre har respekt for henne. Hun er høyt akseptert og likt. Hun er flink. Hun er morsom. Hun er med på alt. Hun får oppmerksomhet. 

Innsiden: Hun er usikker. Hun liker ikke at folk ser på henne. Hun liker ikke at folk tar på henne. Hun liker ikke å være å alene. Hun liker ikke sin kropp. Hun liker ikke sin vekt. Hun liker ikke å være sulten. Hun liker ikke å være mett. 

Når jeg ser på hva jeg selv har skrevet, ser jeg at alt dreier seg, og går ut fra én og samme ting. Kropp, mat, vekt. 
Jeg vet at jeg kan gjøre noe med det, og jeg prøver, virkelig. Men prøver jeg hardt nok?


Skulle så gjerne skrevet mer. Men jeg er tom for ord.. Tom innvendig. 
La meg bare starte på ny. Versåsnill!